Tap på kundefordringer – rettslig utgangspunkt

Skattelovens hovedregel om fradrag følger av § 6-1 (1), som knytter fradragsrett til kostnader som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt. Det gis videre fradrag for tap ved realisasjon av formuesobjekt i og utenfor virksomhet, etter de nærmere regler og med de begrensninger som følger av skatteloven kapittel 9. Lovens § 6-2 (2) inneholder en spesialregel om fradragsrett for annet tap i virksomhet, herunder endelig konstatert tap på utestående fordring. Annet ledd utvider således fradragsretten i virksomhet til også å gjelde tap som oppstår utenfor realisasjonstilfellene. Det antas likevel at slike kostnader i stor utstrekning også er fradragsberettigede etter hovedregelen i skatteloven § 6-1 (1).

Det avgjørende spørsmålet for om et selskap kan kreve fradrag for tap på fordring, er derfor hvorvidt selskapet driver “virksomhet” i skattelovens forstand, og om fordringen kan anses “oppstått i denne virksomheten”. Det kreves her at fordringen har en særlig og nær tilknytning til virksomheten. Typisk vil kundefordringer anses for å ha tilstrekkelig tilknytning, slik at kravet til virksomhet er oppfylt. Tilknytningskravet vil lettere kunne settes på spissen dersom det gjelder tap på fordringer mv. som ikke er etablert som følge av den daglige driften i selskapet. I tillegg må fordringen være realisert eller anses som endelig konstatert tapt. En kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier, anses som tapt. Dette følger av forskrift til skatteloven.